Folk i Finnmark kjente godt til pomorenes fangst på Svalbard. For å få kortest mulig reise over det åpne havet, la pomorene ofte turen innom Hammerfest både på reisen til og fra Svalbard. I 1795 sendte så en handelsmann fra Hammerfest den første norske ekspedisjonen nordover, og Hammerfest ble den norske porten til Ishavet. I 1823 bygde fangsfolk fra Hammerfest det som i dag er den eldste bevarte bygningen på Svalbard: Hammerfesthytta på Bjørnøya.

Men det var først i 1827 at grunnlaget ble lagt for en ny tid. Det året dro Balthazar Mathias Keilhau på en 6 ukers ekspedisjon til Svalbard, den første ekspedisjonen noensinne som kun hadde et vitenskaplig formål, og han skrev ei bok om dette: ”Reise i Øst- og Vest-Finnmark samt til Beeren-Eilandt og Spitsbergen i Aarene 1827 og 1828”.

I 1795 hadde Louis Phillip av Orleans, som landsforvist ung fransk prins, reist inkognito rundt på Nordkalotten i flere uker, og denne delen av verden hadde satt varige spor i prinsen. Ikke bare fordi han ble far til en sønn oppe i Torneådalen, med søstera til prestefrua, men kanskje ennå mer fordi han ble bergtatt av den storslåtte naturen. Så da han etter masse viderverdigheter ble konge i Frankrike i 1830, bestemte han seg for å sende en vitenskaplig ekspedisjon nordover for å utforske dette barske og ukjente landet.

Somrene 1838 og 1839 sendte han derfor marinefartøyet ”La Recherche” nordover. Om bord var all slag vitenskapsmenn, skribenter og kunstmalere for å dokumentere det de fant og opplevde. De gjorde stadige landhogg og sendte grupper innover på Nordkallotten. De hadde til og med kontakt med presten i Karesuando, Lars Levi Læstadius, som var en anerkjent botaniker.

Og ”La Recherche” var på Svalbard både sommeren 1838 og 1839. Kong Louis Phillips ekspedisjon resulterte i en mengde forskningsresultater. Hele 17 store bind ble etter hvert utgitt, alt dokumentert med flotte tegninger som i dag bl.a. kan sees både på Galleri Svalbard, på Funken og på Polarhotellet.

Kunnskap om Svalbard spredde seg utover i Europa.

I den siste halvdelen av 1800-tallet hadde Sverige en stor tid på Svalbard med flere ekspedisjoner.

Høsten 1872 ble noen skuter fra Nord-Norge fanget av isen oppe i Wijdefjorden. To av disse kom seg ikke løs og frøs inne. Mattillas og en til av mannskapet på en av skutene drog i land en av småbåtene, dekket den med seilduk, steiner og torv, og laget seg primitiv hytte som de ville overvintre i. En liten skipsovn hadde de også tatt med i land. De ville overvintre der og forsøke å berge skutene når isen gikk om våren. Begge to døde den vinteren. Men resten av mannskapene, 17 mann, satte seg i to livbåter og rodde til Isfjorden, til Kapp Thordsen.