Eventyreren og oppdageren Willem Barentzsoon og en rekke hollandske kjøpmenn ville finne en annen rute til Østen, en vei der verken spanjoler eller portugisere kunne legge hindringer i veien for dem. De ville seile nord og øst om det kjente Europa, nord om Ultima Thule. Et fremmed og ukjent område av kloden der havet var fullt av de skrekkligste uhyrer.
Men Willem Barentz var verken skuggredd eller sjøredd, og den forventede profitten overskygget alle farer. To ganger tidligere hadde han forsøkt å finne den nordlige ruten til Østen, og to ganger hadde han mislyktes, men nå hadde han klarte å tigge seg til sponsorer en tredje gang. Og i 1596 la han ut på nytt, med to fartøy.
De kom ut av kurs, og i vindstille og grauttjukk skodde drev de omkring i dagevis. Alt dette var de vant til, så de ankret opp og tok det hele med ro. Og en dag i juli kom et vindpust og drev tåka bort, og de så land. Et fremmed land med nakne, spisse og taggete fjell, med snø og is, sjøl om det var midt på sommeren.
”Het Nieuwe Land” kalte Barentz det landet han så, for dette hadde trolig ingen sett før. ”Spitsbergen”, skrev han i skipets loggbok.
HOLLANDSK OG ENGELSK HVALFANGST
Willem Barentz fant Svalbard. Ei stor øygruppe med masse fjell, isbreer, mange og dype fjorder, og store landområder som var frie for snø og is. Et ubebodd land som ingen hadde tatt i besittelse, med hav og fjorder fulle av hval. Hvalfisker som var like store som båtene de seilte med! Rikdommer som riktignok ikke kunne måle seg med kryddermarkedene i Det Fjerne Østen, men som var ettertraktet i Europa. Europa hungret etter olje til alle sine lamper og etter hvalbarder til vakre kvinners krinoliner og korsetter.
Og i begynnelsen av 1600-tallet begynte en intens hvalfangst, en industri som Svalbard aldri har sett maken til. Opptil 200 fartøy i sommersesongen, hovedsakelig hollandske og engelske. Det var 50–55 mann på hver båt. Aldri har så mange hatt sitt arbeid ved eller på Svalbard samtidig. Mer enn 10 000 mann!
De bygget landstasjoner, og ennå i dag kan vi se tydelige spor etter disse anleggene. Langs hele vestkysten av Spitsbergen og på øyene i øst ser vi rester etter spekkovnene. Fundamenter til de store kopperkjelene der de kokte og smeltet hvalspekket for å få ut oljen. Olje som ble fylt på tønner og tatt med tilbake til handelshusene i engelske og hollandske havnebyer. Til rikdom for noen.
Og noen steder ser vi også spor etter bygninger der de som jobbet på landstasjonene arbeidet og bodde. Tønnefabrikker, smie, verksted og kjøkken. Og de bodde og sov i de samme bygningene, under de mest kummerlige forhold. En av disse byene var Smeerenburg, Spekkbyen. Et myteomspunnet sted. Men der var nok verken kirke eller horehus, sjøl om alle havnebyer med respekt for seg sjøl hadde det på den tiden. I ei tysk bok fortelles det om 49.000 mennesker! Flere forteller om 10.000 og 12.000. Nyere forskning viser at i Smeerenburg bodde der kanskje noe over 200 mennesker, i sommersesongen. Ut på høsten dro alle hjem igjen.