Noen tønner solgte Søren Zachariassen til et kraftverk i Tromsø og noe til Macks Bryggeri, og resten solgte han på gata i Tromsø for 1 kroner tønna. Søren Zachariassen var dermed den første som forsøkte å utnytte kullforekomstene på Spitsbergen kommersielt. Men han klarte ikke å reise nok kapital til å starte opp ordinær gruvedrift.

I 1906 åpnet Mr. Longyear og hans kompanjonger Gruve 1, Amerikanergruva, og året etter ble de første kullene sendt ned til Norge, og en mer enn hundre år lang industriperiode var i gang.

Men det var ikke helt enkelt å sitte langt borte i Nord-Amerika og drive en liten kullgruve og et lite samfunn på Svalbard. På ei øy som var totalt isolert fra omverdenen mer enn halve året. Kommunikasjonene var alt for vanskelige, og i 1914 kom dessuten verdenskrigen og skapte ekstra problemer. Så i 1916 bød Longyear kullselskapet sitt på Spitsbergen ut for salg, og Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S, med hovedsete i Bergen, kjøpte alt sammen.

Bortsett fra 4 år under den siste verdenskrigen (1941-1945) har så Store Norske Spitsbergen Kulkompani  (SNSK) med vekslende økonomisk hell drevet kulldrift på Svalbard helt til i dag. Av all bergverksdrift som har vært forsøkt på Svalbard, er kulldrift det eneste som har vært varende og lønnsomt.

Kullgruvene i Ny-Ålesund ble aldri noen suksess. Driften var vanskelig og dødsulykkene var for mange, så etter bare 13 års drift, ble det hele avviklet. Da var også Peter S., som følge av den store finanskrisen i mellomkrigstida, konkurs. Driften ble tatt opp igjen av den norske stat like etter andre verdenskrigen, men ble endelig og for alltid avviklet i 1963 etter den store gruveulykken i november 1962, da 21 mann omkom. En tragedie som også førte til en politisk krise: Regjeringen Gerhardsen måtte gå i august 1963 som en direkte følge av ulykka i Ny-Ålesund.

I dag er det få spor som viser at Ny-Ålesund en gang var verdens nordligste gruveby.