Fangstpartier på 20–25 mann dro ut fra Mesen og andre byer i Kvitsjø-området og bygget sine fangststasjoner først og fremst på øyene på østkysten, men også oppover vestkysten av Spitsbergen. Ofte ganske store bygninger, og fangstpartiene ble gjerne 2 år i sammenheng. Små russerlodjer fraktet dem nordover. Båter på rundt 40 fot der det ikke fantes spiker eller nagler i skroget. De var surret sammen av vier og teger. De jaktet på hvalross, både for skinnet og spekket, men mest for elfenbenets skyld. De fanget polarrev og de jaktet reinsdyr og sel og fugler. Noen ganger jaktet de også på det ultimate trofeet: isbjørnen. Isbjørnskinn og hvalrosstenner var virkelige kostbarheter.

I 1743 var kaptein Khrisanf Imkoff med sin vesle lodje og et mannskap på 8 eller 9 på sommerfangst på østkysten av Spitsbergen. Det var mye is i området, men kapteinen tok likevel sjansen på å gå i land, trolig sør på Edgeøya, for å sjekke tilstanden på en russisk fangsstasjon som hadde stått ubrukt en tid. Han tok med seg nevøen sin, Aleksej, som var 18 år gammel, og to til av mannskapet, Stepan Sharapov og Fedor Verigin. En liten øks tok de med, et par lanser, kniver og ei børse og litt ammunisjon.

De 4 mennene ble på øya i 6 år! Og alle bortsett fra en overlevde til de tilfeldigvis ble funnet sommeren 1749. Da de ble funnet, hadde de en ganske stor fangst: Bortimot 200 reinsdyrskinn, en masse selskinn, hvalrosshuder og hvalrosstenner, reveskinn og flere isbjørnskinn.