Isbjørn
Kart

Isbjørn og nødvergefelling

I 1973 ble isbjørnen totalfredet, og siden da er tre personer drept og seks skadet etter angrep fra isbjørn på Svalbard. I samme tidsperiode er også mer enn 100 isbjørner avlivet. Hvor ligger grensen mellom lovlig og straffbar felling av dette totalfredede rovdyret?

Isbjørn

Fakta om isbjørn
Isbjørnen er verdens største rovdyr på land. Den kan veie opp til ett tonn. På grunn av sitt maritime levesett regnes den likevel som sjøpattedyr. Isbjørnen er en av karakterartene for Arktis og har høy internasjonal vernestatus. Det antas at isbjørnstammen på Svalbard har økt fra ca. 1000 dyr på slutten av 1960-tallet til ca. 4000 i dag. Store deler av året er isbjørnen tilknyttet isen, både fastis og drivis. Der jakter den primært på sel. Den eter anslagsvis én sel i uken. Binnene får vanligvis unger hvert tredje år. I forbindelse med fødselen går binnene i snøhi på senhøsten (november). Binnene føder rundt nyttår og bryter hiet først i slutten av mars. Slike hi bør fortrinnsvis legges til stabile områder med mye snø. Derfor finnes det mange hi i verneområdene på østsiden av Svalbard.

I deler av sommerhalvåret hender det at bjørnene holder seg inaktive på land i påvente av at isen skal legge seg. Da spiser de lite eller faster over lang tid. For å spare på ressursene holder de seg i ro. Det kan altså være uheldig og farlig å forstyrre bjørnene på denne tiden. Dette vil øke bjørnenes energiforbruk. Dessuten vil det være spesielt farlig for mennesker, i og med at bjørnene faster og er sultne.

Studier fra Svalbard viser at isbjørn som jakter på isen, ofte smyger seg frem mot selen inntil de er på 30 meters hold. Deretter angriper bjørnen i fullt firsprang. Mennesker bør derfor ikke slippe en isbjørn nærmere enn 40-50 m innpå seg før de tar skremmemidler (signalpistol, lufthorn eller lignende) i bruk. Alle som ferdes i isbjørnområder, må være tilstrekkelig bevæpnet og ha nødvendige kunnskaper til å kunne avlive en angripende bjørn. Dette gjelder også på turer i nærområdet rundt Longyearbyen. Et av dødsfallene i 1995 skjedde på platåfjellet i byens umiddelbare nærhet. Faktaopplysninger i dette avsnittet er hentet fra en sakkyndig uttalelse fra biolog Ian Giertz i en straffesak som gjaldt ulovlig forstyrrelse av isbjørn.

Når er felling av isbjørn aktuelt?
Spørsmål om avliving av isbjørn er spesielt aktuelt i to ulike situasjoner. For det første må Sysselmannen hvert år ved flere anledninger ta standpunkt til avliving i henhold til særskilt hjemmel i Svalbardmiljøloven § 34. Bestemmelsen lyder slik: "Sysselmannen kan gi tillatelse til å avlive dyr som tar opphold ved faste eller midlertidige bosettinger og som medfører fare for skade på person eller betydelig materiell skade." For det annet skjer det hvert år at enkeltpersoner avliver isbjørn og påberoper seg å ha handlet i nødverge. Det er denne formen for avliving som er tema for denne artikkelen.

Statistikken viser at de som ofte får problemer med isbjørn, er tilreisende forskere og turister. Dette skyldes antagelig at de gjerne oppsøker områder hvor det er bjørn, og at de har liten erfaring med hvordan de skal opptre når det er bjørner i nærheten. Også fangstmenn på overvintring skyter isbjørn fra tid til annen. Aktivitetene og luktene fra en fangststasjon virker tiltrekkende på dyrene.

Nærmere om bestemmelsesverket og sentrale rettsavgjørelser
Miljølovene for fastlandet gjelder ikke for Svalbard. Miljøregelverket for øygruppen er nå samlet i den nye Svalbardmiljøloven av 15. juni 2001 nr. 79, som trådte i kraft 1. juli 2002. Før Svalbardmiljøloven hadde et omfattende og til dels uoversiktlig miljøregelverk hjemmel i Svabardloven av 17. juli 1925 § 4 første ledd.

Isbjørnen ble fredet da den internasjonale avtalen om isbjørn (Isbjørnavtalen) av 1973 ble undertegnet. Avtalen ble ratifisert av Norge i 1975. Den forbyr fangst av isbjørn i de fem arktiske statene Canada, Danmark (for Grønland), Norge, Sovjetunionen (nå Russland) og USA. Det har alltid vært forutsatt en adgang til nødvergefelling av isbjørn, og de aktuelle bestemmelser er blitt endret flere ganger siden 1973.

Forskrift om viltforvaltning på Svalbard
I forskrift om viltforvaltning på Svalbard av 11. august 1978 § 5 første ledd lød § 5 første ledd slik: "Uten hensyn til regler om jakttid og fredning kan vilt felles når fellingen anses påkrevet for å fjerne en akutt fare for alvorlig personskade eller betydelig materiell skade, eller når det foreligger annen nødstilstand". Denne forskriften ble avløst av ny viltforvaltningsforskrift av 24. mai 1996. Forskriftens § 11 lyder slik: "Annet vilt (enn smågnagere) kan felles uten hensyn til fredning når felling anses påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person eller avverge betydelig materiell skade". Forsettlig eller uaktsom overtredelse av begge ovennevnte forskrifter kunne straffes med bøter eller fengsel inntil ett år, jf. Svalbard-loven § 4 annet ledd.

Fra 1. juli 2002 gjelder Svalbardmiljøloven § 33, som har overskriften "Rett til avliving for å beskytte person eller eiendom". Bestemmelsen lyder slik: "Fauna kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en akutt fare for en persons liv eller helse eller for betydelig materiell skade". Forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelsen kan straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år, men strafferammen utvides til tre års fengsel hvis det er inntrådt eller voldt fare for betydelig miljøskade, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendig-heter, jf. Svalbardmiljøloven § 99.

I forarbeidene til Svalbardmiljøloven fremkommer det at § 33, til tross for noe justert ordlyd, er ment å opprettholde tidligere rettstilstand. Se også NOU 1999:21 "Lov om miljøvern på Svalbard" s. 87-88 og Ot.prp nr 38 (2000-2001) s. 53-54. Det rettslige bildet kompliseres av at straffelovens § 48 om nødverge i noen grad anvendes analogisk ved angrep fra dyr. Når det gjelder isbjørn, har Høyesterett behandlet denne problemstillingen i Rt 1978 s. 553 (se Rune B. Hansen, "Kriminalitet og strafferett på Svalbard", Lov og Rett 2001 s. 41-46). Kjennelsen gjaldt en fangstmann som inne fra fangsthytta ved to anledninger hadde skutt isbjørn som kom helt nær hytta. Høyesterett opphevet byrettens fellende dom for overtredelse av de regler om isbjørnfelling som da gjaldt (forskrift av 26. juni 1970, gitt i medhold av Lov om fangst av isbjørn fra 1957). Han ble imidlertid domfelt etter ny behandling i byretten, og Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet ny anke fremmet. I den fellende dommen ble det særlig lagt vekt på at han selv ved sitt fangstopphold hadde oppsøkt faren og at han ikke hadde truffet tilstrekkelige foranstaltninger for alternative tiltak.

Alternativet om lovlig felling på grunn av fare for betydelig materiell skade ble vurdert i en kjennelse av Høyesterett, gjengitt i Rt 1988 s. 875. Saken gjaldt felling grunnet fare for rasering av en uværshytte på Hopen. Det er verdt å merke seg at førstvoterende uttalte at han finner avgjørelsen "vanskelig og tvilsom" før han konkluderer med at det vil bli stilt "strenge krav for at fare for materiell skade skal kunne gi grunnlag for rettmessig felling av isbjørn". Tromsø byretts fellende dom ble opphevet på grunn av usikkerhet om hyttas verdi. Påtalemyndigheten henla deretter straffesaken etter bevisets stilling.

Nødvergefelling på fastlandet og på Svalbard
I Fastlands-Norge kommer spørsmålet om hvorvidt en felling er lovlig etter viltloven av 1981 § 11 stort sett opp i tilknytning til husdyrhold og streifbeite i grisgrendte strøk, og gjelder alle de fire rovdyra: ulv, jerv, bjørn og gaupe, samt rovfugl. På Svalbard er det primært spørsmål om sikkerhet for folk og rent materielle skader som eventuelt også kan få betydning for sikkerheten. Den diskusjonen om nødverge og nødrett som finner sted på fastlandet, har derfor liten interesse for Svalbard. Dessuten er det hevet over enhver tvil at isbjørn, i motsetning til rovdyra på fastlandet, kan være livsfarlig for mennesker. Dette tilsier at adgangen til straffrihet ved felling av isbjørn må være videre enn ved felling av rovdyr på fastlandet.

Nyere saker om felling av isbjørn
Hvor grensene for straffrihet skal trekkes, må avgjøres konkret i hver enkelt sak. En kortfattet gjennomgang av noen etterforskede saker fra senere tid vil være til hjelp når grensen mellom lovlig og straffbar felling skal trekkes. Jeg har valgt ut tre saker som har fått ulik avgjørelse og som derfor er velegnet til å illustrere av noen typiske problemsituasjoner i forholdet menneske/isbjørn.

Isbjørn skutt under angrep på hund på Bjørnøya 26. april 2001
Bjørnøya meteorologiske stasjon har hyppige bjørnebesøk. Stasjonen har også et antall polarhunder for isbjørnvarsling og rekreasjon for de 10-12 personene som til enhver tid gjør tjeneste på stasjonen. Natt til 26. april 2001 gikk en isbjørn til angrep på en av stasjonens hunder. En av de ansatte så at bjørnen stod med en hund i kjeften mens hunden hylte og sprellet. Siktede forsøkte å skremme bort bjørnen ved bruk av knallskudd, men det hadde ingen effekt. Han hentet da en rifle og avlivet bjørnen med et skudd mot buken. Siktede forklarte at han ikke var i fare selv på noen måte, og at han skjøt utelukkende for å redde hunden. Dette ble ikke godtatt som straffrihetsgrunn etter dagjeldende bestemmelse i viltforvaltnings-forskriften for Svalbard § 11 eller straffeloven § 48. Siktede vedtok et forelegg på 10.000 kroner. Et formildende moment for siktede var at stasjonens rutiner for å forebygge isbjørnfare ikke var helt tilfredsstillende. Dette var et ledelsesansvar som ikke var fulgt godt nok opp.

Isbjørn skutt i åpent lende på Eholmen 10.juli 2002
En kvinne som var sommer-assistent for en fangstmann, befant seg alene ute i terrenget et stykke unna en av fangstmannens bistasjoner. Hun ble oppmerksom på en bjørn som beveget seg i skrittgang mot henne. Hun skjøt skremmeskudd mot bjørnen på ca. 100 meters avstand uten virkning. Da bjørnen var ca. 90 meter fra henne, felte hun den med skudd fra en mauser. Avstanden til hytta og tryggheten var ca. 85 meter, mens bjørnen var ca. 117 meter fra hytta da den ble skutt. Hun vedtok påtaleunnlatelse for overtredelse av Svalbardmiljøloven § 33. Det ble lagt til grunn at fellingen var ulovlig fordi det ikke forelå "akutt fare for hennes liv eller helse". Hennes subjektive opplevelse av fare for eget liv ble tillagt stor betydning i formildende retning.

Isbjørn skutt gjennom vindu på Austfjordneset fangststasjon 3. februar 2003
En fangstmann som overvintret sammen med sin kone og to døtre skjøt en isbjørn med revolver av type Magnum 357. Familien kom tilbake til stasjonen etter en sledetur og oppdaget at en bjørn hadde vært på besøk. Fangstmannen fikk familien inn i hovedhytta og gikk deretter rundt inne i hytte, verksted og vedbod for å kikke ut av vinduene og lokalisere bjørnen som han antok befant seg på utsiden av stasjonen. Da han kom inn i vedboden, stakk bjørnen hodet inn av et lite vindu én til to meter fra ham. Fangstmannen skjøt bjørnen i hodet med revolveren, og den trakk seg tilbake. Bjørnen var truffet av skuddet og fangstmannen avlivet den umiddelbart utenfor hytta. Saken ble henlagt som "intet straffbart forhold bevist". Det er på det rene at fangstmannen hadde truffet flere adekvate tiltak for å forhindre at isbjørn skulle bli et problem for overvintringen, og at han utvilsomt følte frykt for familiens liv og helse da bjørnen plutselig stakk hodet inn gjennom vinduet. Hvorvidt avgjørelsen står i forhold til påtaleunnlatelsen i saken fra Eholmen, kan det nok være delte meninger om. Dette illustrerer godt hvilke problemer vurderingen av mistenktes subjektive skyld er i saker som gjelder nødvergefelling av isbjørn.

Avslutning
Isbjørnstammen på Svalbard synes å være i vekst, og siden forsker- og turisttrafikken i felten øker, må det forventes at antall nødverge-saker vil øke noe. Nødvergefellinger vil neppe bli et problem for opprettholdelse av bestanden, men det er likevel svært viktig at den enkelte sak blir grundig etterforsket og at liknende situasjoner påtalemessig vurderes på samme måte. Isbjørnen er selve symbolet på Svalbard, og enhver felling følges med argusøyne av miljøorganisasjoner og opinionsdannende enkeltpersoner. Det faktum at enhver som står overfor en isbjørn vet at dyret under gitte omstendigheter er livsfarlig, gjør vurderingen av den subjektive skyld komplisert. Den nye forskriften om leiropphold på Svalbard som er gitt med hjemmel i Svalbardmiljøloven, inneholder bestemmelser om blant annet plassering, rydding og isbjørnsikkerhet. I situasjoner der isbjørn er felt i en – isolert sett – lovlig nødvergesituasjon, men der leirforskriften er brutt, kan det være naturlig å henlegge saken som gjelder fellingen, men ilegge straffereaksjon for brudd på leirforskriften. Typiske eksempler vil være uvettig søppelplassering eller fravær av hensiktsmessige midler for skremming av isbjørn.

Artikkelen er skrevet av assisterende Sysselmann Rune B. Hansen, Sysselmannen på Svalbard

Skriv ut

Kjekt å vite

 

HURTIGRUTEN SVALBARD AS

P.O.Box 548, N-9171 Longyearbyen

Tlf.: 79 02 61 00 | Org.nr. 951 291 579

E-post: info@hurtigrutensvalbard.com

Personvernerklæring
Cookies/informasjonskapsler