Children Family-vacation Hiking Arctic-playground Svalbard Guro-Skjelderup Landscape-1920x1080

Del:

Ta med barna til Svalbard

-Mamma, sier han. - Nå gleder jeg meg skikkelig. Jeg skulle ønske vi kunne blir der for bestandig. Lover du å vekke meg før vi lander? Jeg må se hvordan det ser ut fra himmelen også.

Så sovner han. I fanget mitt. På vei til sitt tredje besøk på Svalbard. Fanget deler han med lillebroren som sovnet i det flyet tok av. Selv er jeg redd for å duppe av. Redd for å glippe øyeblikket der midnattsola tar tak i flyet og forteller at vi er på vei nord - dit hvor hjertene våre lengter konstant.

Det har blitt litt sånn at vi må dit igjen og igjen for å bekrefte at det virkelig finnes. Det magiske landet ved den ytterste pol. Selv om vi bærer det i hjertene våre og har hundrevis av bildebevis, er det så langt unna hverdagen vår langt sør på fastlandet. Lengselen så sterk.

Det finnes.

-August, nå er vi her. Åtteåringen våkner på et blunk. Under oss er massive fjellområder dekket av snø og is. Jeg har opplevd denne innflyvningen mange ganger, men kan ikke hjelpe for det; tårene triller, denne gangen også. Åtteåringen klemmer nesen inn i flyvinduet. Kan ikke hjelpe for det, han heller.

Midnattsolen, høyt på himmelen som var det lunsjtider, hilser oss velkommen i det vi går av flyet klokken to om natten. Den friske, klare luften likeså. To dype magedrag av denne renheten og umiddelbart faller kroppen til ro. Her oppe klarner tankene i takt med at systemet sakte går inn for landing, langt unna noe som kan minne om stress og mas.

På Svalbard fungerer logistikken mellom flyplassen og byen på en såre enkel måte. Når det lander et fly, kommer flybussen. Samme sjåfør på alle mine fem besøk hittil. Blid som ei lerke, totalt uberørt av at det er midt på natta. Guttene finner frem solbrillene og lurer på hvorfor i all verden vi må reise til hotellet for å sove nå. De er klar for eventyr!

Dagen etter våkner jeg først. Jeg trekker gardinene til side og andektigheten fra flyet noen timer tidligere velter frem på nytt. Fjellene, med sine hvite striper av snø, forteller at årstidene er knyttet tett sammen. Som for å minne om at det går slag i slag her. Åtte uker skiller midnattsol og mørke. Seksten uker i året veksler døgnet på 78 grader nord. Resten av tiden er det enten eller.

I to hele dager står sola høyt på en skyfri himmel. Den skinner for oss gjennom fottur i Adventdalen den andre dagen og på hundevogntur den tredje. August finner et fossil som blir voktet som en kronjuvel. Ludvig fotograferer reinsdyr. Livet er i vater og vi klarer å være her og nå - sammen.

Det er lett å føle seg hjemme på Svalbard. Gutta har blitt husvarme og stuper inn i hundegården hvor de helt nye valpene er klare for å leke. Hunder og gutter like uredde og bekymringsfrie. - Mamma, sier Ludvig. - Jeg vil ta med en valp hjem. - Den hører til her, sier jeg - men kanskje den kan ta oss med på sledetur når den blir litt eldre?

Den fjerde dagen venter utfordringen vi har vært mest spente på. Vi skal bestige Sukkertoppen (371 moh) og derfra skal vi gå videre innover i fjellet over ur og bre. - Førstemann! roper lillebror og skjønner fort at han ikke vil få konkurranse. Storebror trenger tid på denne turen; flere ganger må han sette seg ned for å ta inn utsikten. Sekken min blir tyngre og tyngre av steiner formet som hjerter, så det går ikke videre fort med mora opp den stupbratte fjellsiden heller. Toppen nås etterhvert - på taket av verden føler vi oss supersterke og fri!

Den siste dagen går turen til Barentsburg med båt. På havna blir vi møtt av en trapp med 264 trappetrinn som fører inn til byen. Igjen prøver Ludvig seg med en "førstemann" og spinner av sted. August og jeg lunter etter og lurer på hvordan det er å bo her. Et lite samfunn på i underkant 500 innbyggere hvor brorparten tilbringer dagene langt, langt inne i fjellet. Du skal ha nerver av stål, tenker jeg, Ludvig synes det er "sykt kult" og August lurer mest på hvordan det er å være barn her.

Å reise med barn er å måtte være parat for hundrevis av spørsmål du ikke kan svare umiddelbart på. Vi grubler og googler og kommer alltid hjem litt klokere enn da vi dro. Å se verden gjennom et barns øyne er å få en ny mulighet til å se den for første gang. Å reise med barn er å måtte være årvåken og forut, ha sekken full av tørre klær og sjokolade, være en guide og motivator. Å reise med barn er en enorm berikelse.

"Landet som ikke er," sa Kåre Tveter. Han malte ingen av sine bilder på Svalbard, men bragte det fra hjertet over på lerretet. Hans ord er både for store for meg og fullt forståelige på en gang. Vi spør jo ofte: - Finnes du virkelig, Svalbard? I mars reiser vi tilbake for atter en bekreftelse. Da vil landet være slik Tveter bar det med seg i hjertet sitt; i uendelige nyanser av hvitt. På gjensyn, sier vi, med stor takknemlighet.

Guro

Guro Skjelderup er fotograf og bitt av Svalbardbasillen. Hun har vært flere ganger på øya med barn, og enda flere ganger for å ta bilder. Les mer på bloggen hennes her.

Det du trenger å vite
Hurtigruten Svalbard bruker cookies for å forbedre og tilpasse din opplevelse av våre digitale tjenester. Ved å fortsette å bruke dette nettstedet, aksepterer du bruken av cookies. Les vår Cookie-policy dersom du vil vite mer eller deaktivere informasjonskapslene. Les mer om personvernerklæring