Turblog: Med kajakk gjennom Wijdefjorden
Kart

Turblogg: Med kajakk gjennom Wijdefjorden

Tekst: Terje Berntsen

Julaften 2015 fikk jeg en gave som for meg må betegnes som litt utenom det vanlige. En tur, et eller annet sted på Svalbard. Hvor ferden skulle gå var ikke helt avklart, men noe utenom det vanlige skulle det bli. 

Komme i from



Min sønn på 25 år sitter der med det lure smilet sitt, slik han har for vane når noe er på gang. «Du vil like det pappa, det kommer til å bli helt rått». Gaven var fra min datter og han sammen, og siden min sønn har bodd på Svalbard en tid, var det han som organiserte det hele. Men han var litt hemmelighetsfull, jo planene var på plass, men det var fortsatt en del som måtte ordnes. Og jeg har jo forstått i ettertid at det var forholdsvis mye som ble organisert utover våren og sommeren 2016.



Så gikk det vinter og vår. Som forholdsvis nybakt pensjonist på 58, hadde jeg nok å holde på med. Jeg er privilegert og har hatt en jobb der man kan gå av ved fylte 57 år. I begynnelsen av mai kom Ronny Lauritz, som poden heter, hjem på besøk. Nå skulle turopplegget presenteres mer i detalj for meg. Jeg hadde noen vage anelser, for han hadde ikke helt klart å holde tett. At kajakker var en del av turopplegget ante jeg, men var langt ifra sikker. Det jeg var sikker på, var at ferden ville foregå i Svalbards nordligste villmark.



Jeg får presentert en kortfilm som illustrerer turopplegget, med ruta stiplet inn på kartet. Sammen med en kompis og venninne av min sønn, skal vi være på farten et par ukers tid. Avgang fra Longyearbyen med ribb. Vi skal bli fraktet innover Isfjorden og inn i Diksonfjorden. Der skal vi settes i land og gå de drøyt tre milene til fots over et fjellpass. Fotturen skal ende ved Overgangshytta innerst i Wijdefjorden, der kajakker (forhåpentlig fortsatt) ligger stroppet fast på taket av hytta. De ble kjørt ut i april mens det fortsatt var scooterføre. Det hadde vært mange kommentarer til at kajakker ble fraktet ut på den tiden, forståelig nok. Et av de store spørsmålene var om kajakkene hadde fått ligge i fred for isbjørn på jakt etter en godbit. Kortfilmen viste selvsagt sleden med fire kajakker innover breene, med det norske flagget vaiende på toppen. Dette flagget fulgte oss for øvrig på hele padleturen. Ja det er et vakkert syn det norske flagget, ikke minst med et glitrende snødekt polarlandskap som bakgrunn. Fra innerst i fjorden skulle vi padle ut hele Wijdefjorden, runde Gråhuken og inn i Woodjorden. Der ville vi (om vi rakk frem i tide) bli plukket opp av det gamle hurtigruteskipet Nordstjernen, og nyte late dager tilbake til Longyearbyen.



Jo, jeg blir satt litt ut av denne presentasjonen. Finner ikke ord, og alle i familien ser at jeg blir rørt. Av en eller annen merkelig grunn blir jeg det i slike situasjoner. Tankene farer gjennom hodet, ikke bare der og da, men mer eller mindre frem til turen startet. Mest positive, men også noen negative. Vil jeg bli den som bremser opp tempoet på turen? Jeg vet at min sønn er sprek som få, og han beskrev de to følgesvennene våre som svært godt trent og med mye turerfaring. Gamlefar måtte komme seg i trening.

"You lucky bastard!"

Helt i slutten av juli ankommer jeg Svalbard. Det er fortsatt et par dager før vi legger i vei, og de siste forberedelsene gjøres. Mens min sønn er på jobb, benytter jeg tiden til å utforske området rundt Longyearbyen, et område jeg for øvrig er forholdsvis bra kjent i fra tidligere turer. Fra en topp kan jeg se masse hvithval på vei inn Adventsfjorden. Jeg studerer dem en stund i kikkerten, viser dem til en finsk turistgruppe, før jeg bestemmer meg for å komme meg ned til sjøen for å ta dem nærmere i øyensyn. Aldri før har jeg kommet meg ned fra en topp fortere. Underveis ringer jeg min sønn og spør om det er mulig å bli hentet med bil, slik at jeg kan bli kjørt de siste par kilometerne. Selvsagt, det ordner seg, var svaret. I bilen forklarer jeg at jeg godt kunne tenke meg å padle med hvalflokken. Selvsagt, det ordner seg, var svaret. Jeg setter ny verdensrekord i å skifte til tørrdrakt og komme meg på sjøen i kajakk, alt godt tilrettelagt av min sønn. Idet jeg blir skjøvet ut fra land og ser alle tilskuerne som begynner å stime til, kjenner jeg hvilket sykt adrenalinkikk jeg er i ferd med å få. Etter noen få padletak er jeg ute med de første hvithvalene, tilsynelatende enser de meg ikke. Det hele virker litt uvirkelig, nesten eventyrlig. Jeg nyter synet av de vakre dyrene, og av opplevelsen i sin helhet. Flokken er enormt stor, flere hundre meter lang og flere hundre meter bred. Jeg prøver å telle, noe som er tilnærmet umulig. Men det må være over hundre, det er jeg hellig overbevist om.





Etter en halvtimes tid er hele flokken på vei utover fjorden igjen, og jeg går på land. Jo, jeg fikk mange spørsmål og misunnelige blikk. Spesielt en person kommer heseblesende mot meg. På en blanding av engelsk og svensk, med finsk aksent lekser han av seg: «Hvordan i hælvete kunne du rekka det hær. Jag møtte deg jo nettopp på fjellet der oppe.» Han smiler og ler, samtidig som han klapper meg på skulderen. «You lucky bastard!»

Lykken står den kjekke bi

Været er bra, midtnattsola skinner natta gjennom, og jeg er spent. Så spent at det bare blir noen ytterst få timer på øyet natta før vi legger i vei på langtur. Utpå ettermiddagen laster vi om bord i båten som skal frakte oss innover Isfjorden og så videre inn i Diksonfjorden. En frisk bris feier toppene av de meterhøye bølgene. Vår eminente skipper må periodevis senke farten betraktelig, sjøsprøyten står heftig rundt oss, og båten slår kraftig mot den urolige sjøen. Men vi sitter i tørrdrakter og bagasjen er godt pakket, så det hele er egentlig bare sjarmerende. Vår første hvalobservasjon (trolig vågehval) er et faktum, og stemningen er upåklagelig. Inne i Diksonfjorden stilner det litt, men her dukker vårt første problem opp. Det er nemlig langgrunt, og en kilometer fra der vi har tenkt oss i land er dybden bare rundt en meter og sikten i sjøen lik null. Motoren tiltes slik at propellen bare delvis er i vannet, men flere hundre meter fra land må vi snu. Ut på dypere vann, lete etter et bedre landingssted. Et av problemene er at sjøkartene ikke viser dybdene i området. Jeg lar meg imponere av båtføreren. Han gir på ingen måte opp, prøver ut et nytt sted, og denne gangen lykkes vi bedre. Selv om vi må vade de siste tretti meterne inn til land, og at vandreturen nå vil bli noen kilometer lengre, så er vi i alle fall på land. Men nå står båten fast på ei grunne. De to unge herrene i turfølget vasser ut igjen, og etter intens jobbing noen minutter klarer de å få båten fri.





Der står vi på land, overlatt til oss selv i villmarken. Jeg føler meg fri som fuglen, ja jeg er klar til dyst. I fint vandreterreng med slak stigning, legger vi de første kilometerne bak oss. Vegetasjonen er på det jevne mellom 5 og 15 centimeter høy, og reinrose er den dominerende veksten i området. En del justeringer på utstyret blir nødvendig, for vi bærer tungt. Min sønn bærer en 120 liters pakkbagg som veier nær 40 kilo, han har rifle i tillegg. Espen, kompisen av min sønn, bærer også en pakkbagg. Den veier over 30 kilo, også han bærer rifle. Turens kvinnelige innslag bærer også pakkbagg, den er av naturlige årsaker en god del mindre og lettere. Selv har jeg valgt ryggsekk, og angret aldri på det valget. Den var mer enn tung nok, men med mye bedre bæreegenskaper.



Vi hadde satt oss et mål for hvor vi skulle ha første overnatting. Vi justerte dette målet utover kvelden, og campet under åpen himmel første natta i nydelig midtnattsol, en del kilometer før planlagt sted. Vi vekslet på å være isbjørnvakt, men egentlig kunne jeg like gjerne hatt vakt hele natten, for jeg sov ikke et eneste sekund.



Neste dag fortsetter som den første sluttet. Hvilepausene blir hyppige, noe alle er godt fornøyd med. Villmarken er magisk, så det skader ikke å sitte ned innimellom og nyte synet. Jeg merker at jeg begynner å bli døgnvill. Når natta kommer er jeg ikke trett i det hele tatt. Men jeg døser og dupper av litt et par ganger. Etter å ha passert turens høyeste punkt, så jeg frem til at det skulle bli lettere med slakt nedover i lange perioder. Men etter en tid kom vi inn i svære moreneområder med stein i alle slags størrelser. I perioder hadde vi problemer med å finne en brukbar vei mellom gedigne morenehauger, bekker og raviner. Det ble nok noen kilometer ekstra med alle svingene vi stadig måtte legge inn.



Men lykken står som sagt den kjekke bi, og utpå natta den tredje dagen ser vi endelig Mittag Lefflerbreen som munner ut i Wijdefjorden. Et vakkert syn, som er med på å gi oss ny energi. Breen er for øvrig oppkalt etter en svensk professor som deltok på en svensk-russisk ekspedisjon i området fra 1899 til 1902. Det siste stykket frem til Overgangshytta er drøyt, men motivasjonen er på topp. En sliten gjeng ankommer hytta. På avstand kan vi se kajakkene ligge på hyttetaket, og det første som blir gjort når vi kommer frem er å sjekke at alt er i orden med dem og tilbehøret. Bamsen har latt dem være i fred. Etterpå stuper vi til køys. Men mitt innvendige ur er så forvirret at jeg bare dupper av noen minutter. Så er jeg igjen lys våken og klar for å utforske området.



Tidlig på formiddagen hører jeg et helikopter. For å være helt ærlig, det ødela mye av idyllen, men jeg har en viss forståelse for hvorfor det er slik. Først kretser det lenge over hytta og nærområdet, så forsvinner det i noen minutter, for så å vende tilbake og lande kloss opptil hytta. Jeg sitter et par hundre meter ifra og beskuer det hele fra en morenehaug. Ut fra hytta kommer tre forvirrede hoder, jeg må smile for meg selv, men vet jo ikke helt hva dette går ut på. Har vi gjort noe galt? Kan vi ha utløst en nødpeilesender ved et uhell? Men så får jeg svaret. Ut fra sysselmannens mirakelmaskin strømmer det ut en rekke personer og bagasje bæres ut i store mengder. En internasjonal gjeng med geologer fra universitetet skal overta hytta etter oss. En hyggelig gjeng. Det kanskje mest positive var at vi fikk sendt med en god del utstyr tilbake til Longyearbyen som vi ikke skulle benytte på padleturen. Planen var at dette skulle hentes med snøscooter til vinteren, men nå dro vi nytte av helikoptertransporten. Når det regner på presten, drypper det som sagt på klokkeren.

Bamsebesøk?

Kajakkene ble pakket etter alle kunstens regler, og det var en befrielse å komme i gang med padlingen. Det var blitt kveld da vi la i vei, med en liten bris fra sør i ryggen. Bortsett fra en pause eller to, var målet for første etappe fangststasjonen på Austfjordneset, omtrent 30 kilometer ut i Wijdefjorden. Også her så vi litt hval, men ikke mange. Litt sel her og der, samt masse havhest, teist og en del lundefugl. Følelsen av å være i ødemarken var påtagende, en god følelse som fikk meg til å legge tanker fra sivilisasjonen bort.



Da vi nærmet oss Austfjordneset, nærmet klokka seg 4 på natta eller morgenkvisten. Vinden hadde økt litt i styrke, bølgene hadde blitt høyere og det var så pass at man måtte ha fokus på padlinga. Vel i land ble vi enige om å vekke fangstfolka hvis noen av dem var i hytta. Etter hvert kom en litt overasket ung herremann ut. Men vi ble tatt vel imot, kaffen kom på kok og stemningen var upåklagelig. Bård, var for øyeblikket alene på fangststasjonen. Kompisen Gard, hadde for en drøy uke siden lagt ut på en vandring på vestsiden av fjorden. Han skulle gjøre seg kjent i området og «gå over» revefellene langs fjorden helt ut til Gråhuken.



Da Bård hørte hvor lite jeg hadde sovet de siste dagene, var han ikke sen om å tilby meg senga si. Den var plassert i et mørkt rom, og jeg sovnet som en stein med det samme. Jeg våknet av stemmer og tenkte at nå måtte jeg sikkert ha sovet en halvtime. Det viste seg imidlertid at jeg hadde sovet i 9 timer i strekk. Ja, jeg er Bård evig takknemlig for lån av senga. Provianten fangstgutta hadde bragt med ut for oss ble nå fordelt i kajakkene, det var nesten som julaften. Makrell i tomat, havregryn, polarbrød, knekkebrød, ris, drytech, tørket frukt, sjokolade og masse annet. Vi skulle ikke lide noen nød, i alle fall ikke på grunn av matmangel på resten av turen.





Etter å ha diskutert turen videre sammen med Bård, ble vi enige om å krysse over på vestsiden av fjorden til Krosspynten, hvor det var ei god fangsthytte. Med de usikre værmeldingene fremover, ville vi unngå å krysse fjorden flere ganger. Det var flere hytter utover på vestsiden av fjorden, selv om noen av etappene kunne bli forholdsvis drøye om vær og vind ikke spilte på lag. Dette skulle vi da også få erfare. Planen var å padle mest mulig på nattestid, da vi hadde en formening om at vinden var litt roligere da enn på dagtid.



Vi la i vei før midnatt. En liten trekk fra sør gjorde padlingen lett, og overfarten til vestsiden av fjorden gikk som en lek. Men så skjer noe jeg ikke har opplevd før. Ved Kapp Petermann, der innløpet til Vestfjorden starter, snur vinden på under ett minutt. I neste øyeblikk blåser det fra nord, og vi merker godt hvor mye mer vi må streve for å komme oss fremover. Den neste halvtimen øker vinden på, bølgene blir utrivelig høye og det blir en tung tur de siste kilometerne frem til hytta på Kosspynten. Vel fremme blir vi møtt av Gard, den andre av fangstmennene som skal overvintre i området rund Austfjordneset. En utrolig hyggelig mann. Han hadde god fyr i ovnen og det ble mange interessante historier utover natta. Hytta var litt liten for 5 personer, men med litt velvilje sov vi etter hvert som steiner hele gjengen.



Neste dag drøyde det til langt ut på ettermiddagen før vi la i vei. Padleforholdene er forholdsvis greie, men en nordlig trekk imot gjør at vi må bruke mye energi. Vi stopper innom en liten hvalrosskoloni, de er helt avslappet og enser oss nesten ikke. Men vi har stor respekt for disse dyrene på langt over ett tonn, de kan være svært lunefulle. Nærmere midnatt ankommer vi Villa Purpur. Hytta er grei, og det er masse ved til å fyre med. Det blir en god lunk i hytta, før vi igjen slokner som steiner. Vi føler oss trygge i disse gamle fangsthyttene. Med skodder foran vinduene og gode barrikader ved dørene, riflene strategisk plassert og knallskudd liggende klar. Alt klart dersom bamsen skulle komme på besøk.

Endelig på 80 grader nord

Dagen derpå øker vinden fra nord og bølgene blir utfordrende høye. Vi velger å avvente situasjonen. Slik fortsetter det den ene dagen etter den andre. Vi hogger ved og drar på fotturer, rastløsheten begynner å spre seg i gruppa. Utpå ettermiddagen, etter fire lange dager på samme hytte, blir vi enige om å gjøre et forsøk. Men etter en time i kajakkene snur vi, da har vi bare padlet en liten kilometer. Det sier mye om forholdene. Etappen er på drøye 30 kilometer og vi skal runde flere nes. Det var nok en riktig avgjørelse, jeg tror ikke vi ville nådd frem til neste hytte. Å overnatte i det fri uten telt i dette været var heller ikke særlig fristende.



Dagen etter prøver vi oss på ny, denne gang starter vi ut fra morgenen. Vinden har løyet litt, men blåser fortsatt imot, altså fra nord. Temperaturen har sunket til rett rundt nullpunktet, og dette merkes godt med vinden rett i fleisen. Utover dagen får vi sludd og snøbyger vannrett midt imot, og vi får føle at vi er i arktiske strøk. Det er enda tidlig i august, og fjellene kler seg i vinterdrakt. Vakkert å se på, men iskaldt å padle i. En av pausene legges til Straumneset. Vi inntar et varmt måltid, men mesteparten av tiden hopper og løper vi rundt for å holde varmen. Her fant vi et gedigent ribbein fra en hval, men det viste seg i ettertid at ingen av oss hadde tatt bilde av det. Alle satset vel på at en annen dro frem kameraet i det ufyselige været. Her så vi en del polarrev av den mørke typen, varianten som kalles blårev. Antagelig et kull som holdt til i området. Det ble en lang og hard etappe, men utpå kvelden roet vinden seg og det klarnet opp. Etter rundt 14 timer ankommer vi hytta på Elvetangen, tiden vi brukte på etappen sier mye om padleforholdene. Hytta er etter forholdene rene luksusen, vi er godt fornøyd og koser oss i midtnattsola utover natta. Gard, fangstmannen som hadde gått langs fjorden uka før, hadde forklart hvor han hadde gjemt en del øl som han hadde fått fra et cruiseskip. Han ville svært gjerne at vi forsynte oss, og det ble prøvesmakt noen bokser den natta.





Neste dag konsulteres værtjenesten på flyplassen i Longyearbyen. Beskjeden er klokkeklar: «Vil dere til Gråhuken i nær fremtid, må dere padle i dag. I morgen vil det blåse opp i kuling styrke, og da bør ingen padle rundt huken.» Vi tar signalet og har som mål å nå hytta på Gråhuken i løpet av kommende kveld og natt. Mellom Elvetangen og Gråhuken er det bare et lite krypinn, som betegnende nok har fått navnet Lille Krypinn. Der rastet vi en times tid med et varmt måltid, men jeg var glad for at padleforholdene bare ble bedre utover kvelden. Da vi startet rundingen av Gråhuken padlet vi på flatt hav, med magisk stemning. Så stille hadde det ikke vært før på hele turen. De siste par timene inn i Woodfjorden og frem til hytta var ren nytelse, nå var vi kommet så langt at Nordstjernen kunne plukke oss opp når den tid kom. Den opprinnelige planen var å padle lengre innover i Woodfjorden dersom tiden strakk til. Nå ble vi imidlertid enige om å «finne roen» på Gråhuken, ikke minst med tanke på vindøkningen som var meldt. Det skulle imidlertid vise seg at det aldri kom noen vind, men at det var flatt hav frem til vi ble plukket opp.



Ventetiden på Gråhuken ble benyttet til turer i området og vedhogst. På en av mine siste småturer innover mot fangststasjonen i Mushavna, et stykke innover i Woodfjorden, traff jeg på isbjørn for første gang på turen. Plutselig bare sto bamsen der, foran meg i fjæra og spiste på et hvalkadaver. I godt over halvtimen satt jeg og så på hvordan den rev og slet i skrotten. Noen gode slingser løsnet, og snart etter ble de bamsemoms. Etter et godt måltid labbet den rolig oppover i åssiden, trolig for å finne et sted med god oversikt der den kunne innta middagsluren. Jeg vandret tilbake til hytta, og vi ble enige om å ta en padletur innover for å se om den hadde slått seg til ro. Et par hundre meter ovenfor kadaveret hadde den lagt seg for å hvile, og det var bare så vidt den gadd å løfte på hodet et par ganger. Dette tok vi som et tegn på at den var god og mett, og satset på at den ikke tok seg bryet med å besøke oss på hytta. Men, med bjørn i nærheten blir man automatisk mer på vakt.



Jeg sitter med kikkerten og speider utover fjorden. Så dukker det opp en båt i horisonten i nordlig retning. Vi får kontakt på kanal 16, de er på vei inn for å hente oss. Lettbåter settes ut og henter oss i fjæra. Vel ute ved Nordstjernen blir vi heist om bord med pikk og pakk. Mottakelsen var upåklagelig. Resten av turen ventet mye god mat og drikke, i tillegg til mange nye bekjentskap. På kvelden ble det allsang «langt over grensen». Litt småproblemer med motoren gjorde at vi ble liggende rundt 80 grader nord (i nærheten av hvalrosskolonien på Moffen) et par tre timer rundt midnatt. Det ble feiret med champagne ved 80 grader nord, og siden vi var der lenge ble det feiret behørig. Og det er det siste jeg husker fra turen.

Takk for turen!

Etter en slik tur blir det viktig for meg å få takke for turen. Først og fremst vil jeg takke de tre «ungdommene», Espen, Bridget og Ronny Lauritz, som dro en pensjonist med på en slik tur. Og til mine barn, Renee og Ronny, for den litt uvanlige, men flotte julegaven. - Spitsbergen Travel, for all velvilje som ble oss til del i forbindelse med turen. De besørget transport med båt til Diksonfjorden, ja her må spesielt nevnes «skipperen» som ikke ga opp prosjektet med å sette oss i land, selv om forholdene ikke var helt enkle. Videre at Spitsbergen Travel lot oss benytte diverse utstyr, og ikke minst at de organiserte henting og transport fra Gråhuken, inn i Woodfjorden, via Moffen og tilbake til Longyearbyen med Nordstjernen. Alt dette med full service, egne lugarer, deilig bespisning og godt selskap om bord. Den turen kan jeg anbefale til alle som ønsker å oppleve Svalbardnaturen uten altfor store anstrengelser. - Også fangstgutta på Austfjordneset, Bård og Gard, må nevnes. Begge tok oss imot med åpne armer, og senga jeg fikk låne av Bård var bare utrolig. Og ikke minst for servering av god mat (reinsdyrpølsa var en opplevelse i seg selv) og drikke, samt at de tok med mye av provianten vår til Austfjordneset på forhånd. - Til slutt en stor takk til Mathias (opprinnelig fra min hjemby Flekkefjord), som lot oss disponere kajakker med tilbehør.

Skriv ut

Kjekt å vite

 

HURTIGRUTEN SVALBARD AS

P.O.Box 548, N-9171 Longyearbyen

Tlf.: 79 02 61 00 | Org.nr. 951 291 579

E-post: info@hurtigrutensvalbard.com

Personvernerklæring
Cookies/informasjonskapsler